torsdag 29. februar 2024

Godt sagt frå Masfjorden

Boka Gull i pære? (Bodoni forlag, 2023) løftar fram ordtak og anna
smådikting frå bygdene i Masfjorden. (Foto: Frokor, frå Wikimedia
Commons)
Denne boka løftar fram arven etter éin mann. Samstundes løftar ho fram eit stykke folkekultur som er i ferd med å forsvinna. Boka med den litt merkelege tittelen Gull i pære? er ei skattkiste av ordtak og anna smådikting samla inn i Masfjorden i første havlparten av 1900-talet.

Smådikting femner om fleire ting. Ordtaka får den største plassen i denne boka. I tillegg er det med litt herme og munnhell, rim, regler og gåter. 

Bonden frå Hosteland. Felles for stoffet i boka er at det levde på folkemunne for hundre år sidan. Heldigvis fanst det folk som skjøna verdien av å ta vare på denne delen av folkekulturen. Nye tider kjem med nye skikkar, folk flyttar og generasjonar avløyser kvarandre - og gamle ordlag går i gløymeboka. Bonden Ola R. Midtbø var ein av dei som tok vare på det som tida var i ferd med å viska ut. All smådiktinga i denne boka var det han som samla inn. Han gjorde òg eit storverk med å samla inn ord til Norsk Ordbok, det store standardverket for ord i nynorsk skriftspråk og norske dialektar. Ifølgje Gull i pære? kan ein rekna med at alle ord som i Norsk Ordbok er heimfesta til Masfjorden, er samla inn av Midtbø.

Men dét er ei anna historie. No handlar det om ordtak og anna smådikting. Barnebarnet Johan Myking, pensjonert professor nordisk, har redigert samlinga. Dei korte forklarande artiklane og dei mange fotnotane gjer stoffet meir tilgjengeleg. 

Gull i pære. Er det lett å skjøna ordtaka i denne samlinga? Svaret på det er ikkje gitt med eit enkelt ja eller nei. For det første må ein skjøna sjølve orda. Her får lesaren hjelp av at språkbruken er modernisert og normalisert, og ikkje minst får ein hjelp av dei mange fotnotane til å skjøna enkeltord som treng forklaring. I tillegg til å skjøna orda, må ein ofte vita litt om kvardagslivet, levevegane og kulturen i vestlandske bygdesamfunn tidleg på 1900-talet. Men om ein så skjønar både orda og kjenner til samfunnet omkring, kan likevel meininga i ein del av ordtaka vera uklar eller fleirtydig for oss. Det er ein avstand i tid mellom oss og dei situasjonane der desse vendingane vart nytta i daglegtale. Munnleg språk er ferskvare.

Den som berre hadde vore fluge på veggen den gongen.

Ordtaket som har gitt tittelen til boka - "nett som gull i pære" - er ei slik vending vi ikkje heilt veit om vi forstår. Når det er sagt, er det store fleirtalet av ordtak i denne boka enklare å skjøna enn denne litt finurlege vendinga. 

Fiskehovuda frå Fedje. Far min var gutunge på 1930-talet og voks opp på Fedje ytst ute i havgapet i Nordhordland. Frå barndomen sin hugsar han ein mann som hengde fiskehovuda opp på spikar på veggen av eit skur, let dei tørka der, pakka dei i sekker og tok dei med i robåten og fór til Masfjorden. Han sigla og hadde ikkje motor. Inne i Masfjorden leverte han frå seg dei tørka fiskehovuda. Etter det far min forstod, tok dei fiskehovuda til seters, knuste dei og gav dei som kosttilskot til dyra. 

Mannen med fiskehovuda var kanskje ikkje så spesiell, sjølv om denne kvardagslege soga kan synast eksotisk i dag. Folk sat ikkje i ro på øyklatten sin, i vika si eller i avdalen. Folk reiste til byen av og til. Dei fór i bryllaup i andre bygder. Dei gifte seg utanfor grenda. Etter kvart tråla predikantane, slike som Lars i Njøtæ, indre og ytre område i Nordhordland med båt eller til fots. Andre drog på Lofotfiske, eller på sildefiske ikkje fullt så langt unna. Den nye presten var gjerne frå ein annan del av landet. I ufredstider vart unge menn mobiliserte og måtte reisa langt. Andre reiste som sjøfolk utanlands.

Sjølv om folk ikkje flytta seg så lett og langt som no, sat dei ikkje kubb i ro. Heller ikkje i det gamle samfunnet for eitt, to eller fleire hundre år sidan. Og med folk vandra språk. "Vendingar, gåter og ordtak vandrar mellom verdsdelar, land og regionar, og inn og ut av litterære samanhengar" (s. 16), slår Johan Myking fast. 

Han peikar på at enkelte av ordtaka og munnhella Midtbø samla inn, kan sporast til litterære verk. Til dømes finst her far etter både A.O. Vinje og det norrøne diktverket Håvamål. Så er spørsmålet i mange tilfelle sjølvsagt kva som kom først. Siterer vi Vinje når vi seier at "han kan meir enn mata seg". Eller plukka forfattaren frå Telemark opp eit fast munnhell og brukte det i songen sin om Blåmann? 

Eg merkar meg at boka har med ordtaket "gullring i grisetryne høver lite". Det må vel vera henta frå den mest kjende ordtaksamlinga i vår kulturkrins, den etter kong Salomo. Der heiter det i kapittel 11 vers 22: "Som ein gullring i eit grisetryne er ei fager kvinne utan vit" (sitert etter 1978/85-omsetjinga). 

Alltid radværingane. Dei gamle ordtaka er ikkje woke. Takk og lov. Når det er sagt, er det vel ikkje mykje i denne samlinga som krenker så mange verken i vår tid eller då materialet vart samla inn. Litt kanskje. Ein òg annan gong uttrykker ordtaka ting som godtfolk flest neppe ville flagga som sin offentlege moralske posisjon på den tida då Midtbø samla dei inn. Ordtaket kunne gjerne vera eit pustehol, der det ikkje alltid var så farleg å uttrykka noko som var litt på kanten, så lenge det var godt sagt. Eit døme på dette er eit herme som levde etter husmannen Ole Kvamsdal: "Var alle vatna brennevin og alle fjella tobakk og alle furene kvinnfolk, då skulle det vore moro å leva, kar!"

I vår tid ville nok mange reagera mest på det typiske mannfolk-perspektivet i eit slikt herme. Men eg tenkjer no det er litt slik med dei (eigentleg veldig få) ordtaka som ein kan synast er litt på kanten, som det er med ein del av tekstane til gruppa Salhusvinskvetten. Det kan vera godt sagt om det er aldri så gale. 

Det er forresten tankevekkjande at radværingane fekk litt ekstra pes den gongen òg, sjølv inne i Masfjorden. Ein del hugsar gjerne at avisa BA i Bergen hadde ei vitseside for nokre tiår sidan der radværingane regelmessig fekk gjennomgå. Men det ser ikkje ut til at bergensavisa var den einaste som syntest det var grunn til å hakka på folk frå Radøy, det same dukkar opp i den munnlege tradisjonen i boka etter Midtbø: "Folk frå Radøy kjem som regel dårlegast ut - det gjeld òg i Bergen og i resten av Nordhordland" (s. 89), slår Johan Myking fast. Det er eit interessant fenomén, og eg skulle gjerne sett ei god forklaring på kvifor det er slik. Kan henda Myking, som sjølv er radværing, har tankar om dette.

Gåtefullt. Sjølv om ordtaka ugjer størsteparten, er dei ikkje åleine. Anna folkeleg smådikting som rim, regler og herme har òg fått sin plass. Det same gjeld gåtene. Slik som denne: 

Eg ser det, du ser det, kongen ser det sjeldan, Gud ser det aldri.

Svaret på gåta finst. Det står i boka.

tirsdag 6. februar 2024

Fransiskanarkongen og sildegarnet

Magnus Lagabøter gav oss Landslova og 
prega dermed norsk historie. 
(Illustrasjon frå 
Codex Hardenbergianus,
henta frå Wikimedia Commons)
Magnus var ikkje tenkt til å bli konge, og han var opplært av etterfølgjarane av fattigmunken Frans av Assisi. Likevel enda Magnus Lagabøter opp som ein av dei kongane som har prega Norge sterkast. Ulikt dei andre norske mellomalderkongane førte han ikkje krig. I staden gav han i 1274 det norske folket den første lovsamlinga som galdt for heile landet. Landslov hans sto seg i over 400 år, sjølv om ho kanskje ergra ein og annan som eigde sildegarn.

Den norske rettshistorikaren Jørn Øyrehagen Sunde gav i fjor ut boka Kongen, lova og landet - kong Magnus Lagabøter, Landslova av 1274 og det Norge han skapte. Her løftar forfattaren kong Magnus, om ikkje heilt til himmels, så opp til å vera "kongen over alle norske kongar" og ei "lovgjevingslegende" (s. 257). No kan eg skjøna at ein rettshistorikar har eit særleg godt auga til ein regent som vigde seg til lovgjeving, men kanskje tek ikkje Sunde for sterkt i for Magnus sette djupe og varige spor.

Europatoppen. Sunde peikar på at det berre vart laga fire riksdekkjande lovbøker i høgmellomalderen, og desse kom på Sicilia, i Castilla, i Sverige og i Norge. Sjølv om Landslova var det viktigaste Magnus og rådgjevarane hans etterlet seg, kom det òg tre andre viktige lovbøker under Magnus: Bylova, hoff- og administrasjonslova Hirdskrå, og Jónsbók for Island. Alle desse lovbøkene fekk ei levetid på over 350 år. Det heng nok òg saman med at Magnus ikkje berre gav lover, men at det vart etablert eit system for å følgja opp og tillempa lovgjevinga. 

Då kongane frå slutten av 1300-talet flytta ut av landet og Norge etter kvart vart juniorpartnar i union med Danmark, var framleis norske mann i hus og hytte underlagt Landslova og ikkje det danske lovverket. Det å vera norsk var å vera underlagt Landslova, og den posisjonen den norske Grunnlova fekk etter 1814, har sin klangbotn i lovboka frå 1274. Magnus Lagabøter dreiv altså, anten han visste det eller ikkje, langsiktig nasjonsbygging. 

Fransiskanarmunkane. Sunde prøver å gje eit bilete av kven denne kong Magnus var. Den oppgåva hadde vore mykje enklare om ikkje den samtidige soga som vart skriven om han, hadde gått tapt. Det har ho dessverre, med unntak av eit par blad. Men ein ting vi veit, er at kongssonen fekk si opplæring av fransiskanarane i Bergen. Magnus vart fødd berre tolv år etter at Frans døydde i Italia, likevel hadde den fransiskanske munkeordenen,  som gav avkall på jordisk rikdom, rokke å etablera seg med eit kloster i Bergen. På midten av 1200-talet hadde Bergen by fem kloster, og fransiskanarane dreiv det eine av desse. Denne ordenen tok seg av dei fattige og sjuke i samfunnet, og her var det kongssonen Magnus fekk opplæringa si. Vi veit ikkje kvifor, og det fanst i utgangspunktet andre meir opplagte læringsmiljø for ein ung mann som skulle ha ein posisjon i samfunnet. Same kva grunnen er, så ser Jørn Øyrehagen Sunde klare linjer frå opplæringa Magnus fekk hjå fransiskanarane til lovgjevinga kongen innførte. 

Samfunnsendring. Magnus vart konge i etterkant av ein hundreår lang tidbolk med borgarkrigar og eit kaos av kongsemne som tevla om trona. Vi snakkar om 1100-talet og dei første tiåra av neste hundreåret. På 1100-hundretalet vart dessutan slaveriet i praksis avskaffa i Norge. Det var sjølvsagt vel og bra, men det skapte òg eit problem i første omgang: Kva skal dei tidlegare slavane leva av, finst det jord til dei og kva plass skal dei ha i samfunnet? Saman med svekkinga av det gamle ættesamfunnet, skapte frigjervinga av slavar eit nytt fattigdomsproblem. For nokre av dei armaste i samfunnet vart det ein slags utveg å stela seg til livberging.

Sildegarnet. Her er det altså sildegarnet spenner seg ut. Ifølgje Landslova Magnus gav, kunne nemleg fattigfolk som trong noko å eta, forsyna seg frå annan manns sildegarn. Det er berre ei av fleire ordningar som viste at lovgjevinga prioriterte fattigfolk på ein ny måte. Lovene gjorde det òg betre for kvinner i spørsmål om arv. Straffene for brotsverk vart mildare, sjølv om dei etter vår tids målestokk var meir enn harde nok. 

For etter den (Landslova) vart ikkje tjuveri av mat eit brotsverk dersom tjuven var arbeidsufør og svalt. Tanken bak regelen er at det finst ei almisseplikt, som vil seia plikt til å gje til dei som ikkje kan klara seg sjølv. Bak den tanken igjen ligg idéen om at alle har ein felles far i Gud, og difor ei plikt til å ta vare på kvarandre. Når samfunnet sviktar kollektivt i å visa nestekjærleik med den som ikkje kunne klara seg sjølv, så kan heller ikkje samfunnet straffa vedkomande for å ta den maten vedkomande treng. Alt her står Landslova i ein heilt annan og langt mildare tradisjon enn eldre norsk rett og Kongsspegelen, der slike omsyn var fråverande. (s. 94) 

Sunde minner ein annan stad om at "kristninga kom med tanken om at makt ikkje gav rett" (s. 103). Verdien av den tanken kan knapt overvurderast. 

Rettshistorikaren peikar på at Landslova speglar ein tanke om at kongen var Guds ombodsmann, med plikt til å representera Guds interesser på jorda, og Gud brydde seg om dei fattige. Sjølvsagt hadde enkelte meir makt enn andre, som i alle samfunn, og kongen sat på toppen. Men ombodsordninga, som var ei sentral forestilling i Landslova, la vekt på sikra den andre sine interesser meir enn å utføra ordrar i ei kommandolinje. Sunde skriv òg at kong Magnus "såg seg sjølv meir som ein Guds tenar enn ein som herska over andre" (s. 23). 

Konservatisme og radikalitet. Mange kristne har trykt professor Jørn Øyrehagen Sunde til sitt bryst. Det er ikkje så rart, og han gjev viktige korrektiv til ein del kristendomsfiendtlege og kunnskapslause forestillingar som svirrar rundt. Men boka om kong Magnus bør òg vera ei påminning for kristne om ikkje å la seg klistra fast til merkelappen "konservativ." Det bind oss lett opp i politiske alliansar og gjer oss til forsvararar av gårsdagens samfunnsverdiar. Dette siste kan i mange tilfelle vera godt og rett og viktig. Men ikkje alltid. Kong Magnus viser oss kristendommen som radikal, samfunnsformande kraft. Kristne er kalla til omsorg for dei svakaste i samfunnet anten det er eit "konservativt" forsvar av ufødte born eller eit "radikalt" forsvar for fattige i eit samfunn med utøyla kapitalisme. Og kristendommen står seg best når han får stå på eigne bein. 

Historie og samtid. Kongen, lova og landet er like mykje ei historiebok som ein tradisjonell biografi. Kjeldematerialet er nok i tynnaste laget til å laga ei meir biografisk bok med større fokus på personen Magnus. Dette er dessutan velskriven sakprosa på nynorsk, og det er alltid ei glede å lesa. Så får det heller våga seg at Sunde konsekvent kallar Kong Salomo (han i Bibelen) for kong Salomon. Men kanskje er det fordi forma Salomon vart brukt i norrøne tekstar? Uansett er dette berre ein bagatell, meir som eit lite skråmeblad å rekna i eit elles glinsande og velfylt sildegarn. Jørn Øyrehagen Sunde har gitt oss ei bok som er viktig for å skjøna både fortida og samtida vår.

søndag 21. januar 2024

2. Mosebok, ei bokmelding

Dansen rundt gullkalven, eit av dei dramatiske
høgdepunkta i 2. Mosebok. (Illustrasjonen er henta
frå The story of the Bible from Genesis to
Revelation, Public domain,
via Wikimedia Commons)
"The devil is in the details", seier engelskmennene. I 2. Mosebok er det ikkje slik. Her er det Gud som engasjerer seg i detaljane. Denne vesle bokmeldinga skal handla om detaljane, men endå meir om gullkalven og kompromisset.

Første Mosebok enda med eit uløyst innvandringspolitisk dilemma. Farao og egyptarane trong israelsfolket som arbeidskraft, men frykta at innvandrarfolket skulle bli for mektig. Egyptarane løyste problemet gjennom undertrykking. Det gjekk så lenge det gjekk.

LAT FOLKET MITT FARA. Gud høyrde ropa frå det kua folket, og den andre Moseboka, Eksodus eller Utvandringa, handlar om dette. Først om Farao som tviheldt på slavefolket trass i at Gud sende stadig nye plager over Egypt. Deretter om folket som likevel fekk fara, og med Moses i spissen og broren Aron som medhjelpar drog dei ut i ørkenen med Abrahams gamle Kanaan som mål.

Alt dette er kjent stoff. Det er ei mektig forteljing om utveljing, utfriing og ulydnad. Israel er eit vinglete folk, og Gud er både miskunnsam og streng. Moses står midt mellom folket og Gud. 2. Mosebok minner oss om dei dramatiske høgdepunkta frå Sinaiørkenen, og vil ein vita bakgrunnen for språklege uttrykk som "ørkenvandring", "landeplage" og "dansen rundt gullkalven", er det i denne boka ein skal leita.

Første delen av boka handlar om utfriinga frå Egypt og flukta til ørkenen. Der møter Gud Moses på fjellet og kjem ned att med dei ti boda. I siste halvdelen av boka står bygginga av teltheilagdomen med heilage gjenstandar og presteklede heilt sentralt. Teltheilagdomen er forresten òg kjend som "tabernaklet". 

ÆRLEG TALT. Like sikkert som det finst ei grøft langs vegen, like sikkert ramlar israelsfolket uti. Skjønt grøft er kanskje ikkje det beste biletet når folket år etter år vandrar omkring i ei tørr øydemark. Poenget er likevel det same. Dessverre er heller ikkje problemet at folket gjer "tabbar". Dei gjorde så godt dei kunne, liksom, men det skar seg. Nei, problemet er fråfall. Dei har fått fortalt kva Gud vil, men når dei står midt oppe i ein situasjon, vel dei likevel sin eigen veg.

Det er til tider ei depreminerande historie. På same tid siv det inn mykje håp gjennom dei glisne veggene i denne forteljinga. Bibelen framstiller ikkje israelsfolket som noko superfolk med moralske kvalitetar som hevar dei over andre. Til og med dei ruvande leiarane, som utan tvil hadde imponerande kvalitetar, får vi framstilt i uretusjert utgåve. Om det så er ein Moses, ein David eller jamvel ein Abraham.

Det er i grunnen berre Gud som verkeleg blir løfta opp i Bibelen. Menneske får ein nøktern omtale. Likevel ser det ut til å vera noko med at Gud ikkje vil gje opp folket, og det er tydeleg òg i 2. Mosebok. Han kunne jo ha avskrive dei sjølvsentrerte og sutrete ørkenvandrarane. Mange stader er Gud, synest eg, sjokkerande streng. Samstundes er han òg raus med å gje nye sjansar.

ARON OG KOMPROMISSET. Av og til møtest botnpunkt og toppunkt på same tid og stad. Eitt av desse krysningspunkta er når Moses går opp på fjellet, møter Gud og får med seg steintavlene med dei ti boda ned til folket. Endeleg får gudsfolket overlevert lova. Samstundes finn folket der nede ved foten av fjellet ut at dei ikkje lenger vil bry seg med denne Moses, og dei vil laga seg sin eigen gud.

Aron, som var att med folket mens Moses var på fjellet, greidde ikkje stå imot og hjelpte folket med å få støypt ein avgud i gull. If you can't beat them, join them. Folk fekk gullkalven dei sjølve ville ha. 

Det er, så langt eg kan skjøna, heilt gjennomgåande i Bibelen at Gud er kompromisslaus på dette: Han vil at folket hans skal tilbe han og ingen andre.

Dermed er det sjølvsagt ikkje sagt at kompromiss alltid er ein dårleg ting. Ingen kan leva utan å gjera kompromiss. Men når skal vi stå fast, og når skal vi tøya oss? Alle menneske opplever vel dette dilemmaet, og kristne på veg inn i eit etterkristent samfunn får mange utfordringar her. Få av oss er heilt i mål med svara,  men kanskje kan desse tre tekstane vera nyttige å grunda på:

Den veike leiaren (2. Mosebok 32). Det er tydeleg at Aron sviktar her. Han er veik, lyttar til folket meir enn til Gud og bøyer av på det mest fundamentalet punktet: "Du skal ikkje ha andre gudar enn meg". Aron blir motsatsen til Moses. Den eine vik unna i situasjonsbestemt pragmatisme, den andre tek det uunngåelege oppgjeret. 

Det posisjonen krev (2. Kongebok 5). Naaman var arameisk hærførar og dermed militær toppleiar i eit av grannefolka til Israel i kongetida, alså lenge etter Moses. Den gong som no var status ingen vaksine mot sjukdom. Men i huset til Naaman var det ei israelittisk slavejente som tipsa om at den isreaelske profeten Elisja nok kunne hjelpa han til å bli fri hudsjukdomen. Naaman drog. Etter råd frå profeten vaska han seg sju gonger i Jordan-elva og vart fri frå sjukdomen. Dette underet  fekk konsekvensar for gudsdyrkinga hans. I samtale med Elisja slo Naaman fast at han aldri meir ville bera fram brennoffer og slaktoffer til andre gudar, berre til Herren.  Samstundes må han strekkja seg: "Men ein ting må Herren tilgje meg: Når herren min, kongen, går inn i Rimmon-tempelet for å kasta seg ned og tilbe der og han stør seg på handa mi, så eg òg må kasta meg ned der i Rimmon-templet, då må Herren tilgje meg dette". Avskilshelsinga frå profeten er støttande: "Far i fred".

Kjøt, fridom og klare linjer (1. Korintarbrev 8 og 10).Her, som i dei to tekstane over, er avvisninga av avgudsdyrking kompromisslaus. Samstundes er det ein del praktiske konskevensar ein må trekkja av dette, eller som ein ikkje treng trekkja, og som Paulus reflekterer over. Korleis vi overfører drøftinga hjå Paulus til vår tid, er ikkje opplagt. Men han levde, slik vi òg i stadig større grad gjer, i eit samfunn der kristendommen ikkje dominerte majoritetskulturen. Tankane hans om avgudsyrking og praktiske val er vortne meir relevant for oss òg. Det er ein betre veg for kyrkja å prøva å læra av bibelsk tenking om kompromisset og grensene for kompromisset, enn å avspegla den til ei kvar tid dominerande bestborgarlege moralen i samfunnet omkring.

DETALJAR OG PEDAGOGIKK.  Men tilbake til detaljane. Dei er det mange av i 2. Mosebok, anten det handlar om utforminga av paktkista og altara, om prestedraktene, om andre heilage gjenstandar og om sjølve teltet, som var Guds bustad melllom folket på vandring. Her er det akasietre, bronse, sølv og gull. Onykssteinar, krysolitt, jade, opal, ametyst, turkis, safir, rubin, topas, smaragd, agat og diamant. Purpurblått, purpurraudt og karmosinraudt stoff. Alt i alt er det i desse kapitla ein rikdom av detaljar som nok var til nytte for involverte handtverkarar og til glede for seinare tiders historikarar, men kanskje ikkje alltid like inspirerande for bibellesarar i ei heilt anna tid og ein annan kultur.

Midt i alle dei praktiske instruksjonane dukkar dei to karane Besalel og Oholiab opp. Dei skulle saman med andre innsiktsfulle handtverkarar ta seg av det praktiske arbeidet med å laga alt det Herren hadde gitt påbod om. Ifølgje 2. Mosebok var det Gud som hadde gitt dei "evna til å læra opp andre" og "fylt dei med visdom i hjartet til å gjera alt slag handverk og kunstnarleg arbeid". Her er det stjerner i margen til både handtverket, kunsten og pedagogikken.

EIT UNDERLEG MØTE. "Gode Frelser, kan jeg tåle kraften av en guddomsstråle, å, så send frå deg den ned!". Slik skriv Benjamin G. Sporon i sin sterke påskesalme Naglet til et kors på jorden. Under bivrar det ein lengsel etter å erfara Gud, iblanda ei undering om eit menneske verkeleg kan tola ein slik kontakt. Tanken er heilt i tråd med det vi les om fleire stader i Bibelen. Derfor er det, trur eg, ei unik forteljing vi møter i 2. Mosebok kapittel 24 der Moses og Aron saman med over sytti av leiarane i Israel gjekk opp på fjellet og fekk sjå Israels Gud: "Dei skoda Gud, og dei åt og drakk". Det er sterke ord.



mandag 15. januar 2024

Kule ord (94): kidulting

Leva sorglaust, berre litt til? (Faksimile frå 
forskning.no)
Ser dette ordet uforståleg ut, er det nok fordi det er eit litt snodig engelsk ord. Det kombinerer orda kid (barn) og adulting (bli vaksen). Ordet er faktisk ikkje heilt nytt, men blir likevel sett på som ein moderne trend typisk for dei siste åra. Fleire media har skrive om kidulting og kidult i fjor og i år, inkludert The Economist, forskning.no og UnHerd. Det er snakk om vaksne som driv med leik og moro og aktivitetar som vi vanlegvis tenkjer er for born. I staden for å etablera seg med ektefelle, hus, born og bil. 

Nokon ser på dette som berre positivt. Det handlar om å vera barnleg, leiken og ta vare på barnet i seg. Andre er meir skeptiske og meiner det handlar om å vera barnsleg, umogen og ikkje ta ansvar. Eg tippar mange i mitt eige alderssegment, generasjon presenil og postviril, har eit negativ syn på fenomenet. Nettavisa forskning.no refererer ein ekspert som meiner kidulting er ein reaksjon på presset og forventningane unge i vår tid møter på veg inn til vaksenlivet. No har det sikkert alltid vore krevjande å gå frå å vera barn og ungdom til å bli vaksen. Viss det er vanskelegare i vår tid, og det er det kanskje, er det viktig å spørja seg meir presist kva som er vorte vanskelegare, og kvifor.

Finst det forresten eit norsk ord for kidulting?


lørdag 30. desember 2023

Om demonar og verdsbilete

Framstilling av djevelen Frå 
Codex Gigas, 1200-talet (frå
Wikimedia Commons).

Olof Edsinger er ikkje mørkredd. Han har dei seinare åra gitt ut bøker om kjønn og seksualitet, om Guds dom og om krigen i Det gamle testamentet. Tru meg, ikkje noko av dette står høgt på lista over tema ein norsk kristen ønskjer skal dukka opp som samtaletema i lunsjpausen. No har han gitt ut bok om vonde åndsmakter. Eit felt dei fleste kristne ønskjer minst mogleg praktisk erfaring med.

Farlige for fienden. En bok om den åndelige kampen - og hvordan den kan vinnes (2023) er gitt ut på Lunde, Norsk Luthersk Misjonssamband sitt forlag. Edsinger går inn på eit tema som har hatt liten plass i den tradisjonelle evangeliske hovudstraumen av norsk kristenliv.  Både på bedehusa og i frikyrkjene har kampen mot "vondskapens åndehær i himmelrommet" nok vore sett på som ein realitet, men detaljane og konkretiseringane har ein gjerne vore varsam med. Sjølv om eg ikkje kan dokumente påstanden, trur eg det er svært, svært få av dei mange hundre norske bedehusa der det har skjedd ei demonutdriving.

Frå misjonsmarka, i land langt borte, har ein høyrt om slikt. Her heime derimot har ein ofte meint å kjenna lukta av litt ytterleggåande karismatikk når slike ting har dukka opp.

Men Olof Edsinger er ein mann med både mot og tillit. Så kanskje han kan skriva ei god bok om temaet?

INNVENDINGAR. Det er like godt å koma med motforestillingane med ein gong. Så er det gjort. Dei handlar meir om bruken av ei slik undervisning og mindre om det Edsinger skriv.

For det første er det gode grunnar til å ikkje gje tenkinga om demonar og åndsmakter for stort fokus. Eller å leita etter "demoner under enhver busk", som Edsinger òg skriv. Det ligg mykje krutt i eit slikt tema, og det ligg skadepotensiale. Uklok interesse for vonde makter kan, trur eg, vera uheldig spesielt for den som har eit litt vârt sinn. Eg seier ikkje at Edsinger trakkar feil her; det må jo gå an å skriva om vonde åndsmakter i ei bok om vonde åndsmakter. Men det er grunn til å vera  forsiktig. Og dei fleste av oss skal gje mykje større rom til den velsigna rolla vi har fått med å vera Guds medskaparar og takknemlege gartnarar i alt godt og byggjande arbeid enn tanken om å vera hans soldatar i kampen mot vonde åndsmakter. 

Så er det dette med praktiseringa i møte med enkeltmenneske. Her reiser det seg vanskelege spørsmål. Korleis skal ein t.d. skilja mellom alvorleg psykisk sjukdom og demonar? Her trengst det menneske med både innsikt, menneskekunnskap og ei trygg tru på Gud. Og korleis skal ein gå fram i praksis når ein skal setja menneske fri frå demonar? Edsinger gjev fleire kloke råd her, og det er bra. Eg kjenner likevel på ei viss uro dersom utfriing frå demoniske krefter skulle bli meir utbreidd praksis i kristennorge enn det er i dag. Kanskje vil det likevel tvinga seg fram rett og slett ut frå eit behov. I så fall treng vi ikkje superpredikantar som opererer under mottoet "ingen over, ingen ved sida". Ingen bør driva med slikt utan å stå i ein samanheng med tilsyn, opplæring og støtte.

Ei interessant konkretisering av dette temaet dukka forresten opp i media nyleg, då kjendis-sjamanen Durek Verrett trekte inn spørsmålet om vonde ånder i barneoppsedinga. Olof Edsinger var ein av dei som reagerte tydeleg mot sjamanen. Samstundes er saka ei påminning om kor viktig det er med klokt skjøn og sunn skepsis for ikkje å trakka feil og gjera skade. 

Til sist. Bibelen seier ein god del om djevelen og vonde åndsmakter, men Bibelen er ikkje ei lærebok i systematisk teologi. Dei vonde åndsmaktene dukkar opp litt her og litt der, og vi får lite systematisk undervisning om temaet i Dei heilage skriftene. Naturleg nok vil ein forfattar av ei bok om temaet sjå etter mønster og prøva å systematisera det som i Bibelen dukkar opp her og der.  I dette arbeidet trekkjer Edsinger inn erfaringar og undervisning frå forfattarar som har jobba med temaet og utan tvil samla seg opp mykje røynsle. Så den bibelbaserte kunnskapen blir supplert med kunnskap tufta på vidaretenking og erfaring. Det ser vi til dømes når det gjeld forestillinga om dei tre himlane og tanken om eit system av territorielle åndsmakter. Kanskje har Edsinger rett i konklusjonane han trekkjer om desse tinga, og det gode her er at Edsinger ikkje skjuler korta. Han viser at konklusjonane hans i desse spørsmåla byggjer på ein kombinasjon av bibeltekstar, andre forfattarar sine drøftingar og eigne resonnement. Vi andre står sjølvsagt fritt til å prøva alt og halda fast på det gode. Det er grunn til å ta vare på denne sunne skepsisen òg når det kjem interessante bøker frå gode kristne leiarar, som Edsinger. 

EIN SLYNGESTEIN MOT EIT VERDSBILETE.  Edsinger har våga seg inn på eit felt som dei fleste av oss norske kristne har lite røynsle med, men som er ein heilt naturleg del av den kvardagen vi møter i Bibelen. Jesus sa til og med i avskilsorda til læresveinane at "i mitt namn skal dei driva ut vonde ånder". Det er ein ståande ordre for kyrkja. Når det er uvant med ei bok om vonde åndsmakter, heng det saman med at vi deler eit verdsbilete som i utgangspunktet utelukkar eksistensen av både gode og vonde åndsmakter. Enkelte vil hevda at verdsbiletet og den vitskaplege forståinga utelukkar eksistensen av Gud. I så fall vil nok ei bok om vonde åndsmakter opplevast som litt aparte. 

Men om ein trur på Gud, har ein allereie erkjent at det finst ein åndeleg røyndom fletta inn i den synlege. Då er det heilt rimeleg å tru at det òg finst åndelege realitetar og krefter som heng saman med vondskapen i verda. Vondskapen kan vi i høgaste grad erfara. Olof Edsinger har gitt oss ei god og utfordrande bok til hjelp i møte med vondskapen som åndeleg fenomen. Eg kan lite om dette, men eg trur - trass innvendingane - vi har mykje å læra av denne boka. Edsinger tek på alvor det Paulus skriv om at vår strid "er ikkje mot kjøt og blod, men mot makter og herredøme, mot verdsens herskarar i dette mørkret, mot vondskapens åndehær i himmelrommet". 

Dette er òg ei viktig påminning om at vår strid ikkje er mot menneske; heller ikkje mot menneske vi kan oppfatta som fiendar. Jesus sa som kjent at vi skulle elska fiendane våre, kor urimeleg det enn høyrest ut. 

Farlige for fienden er ein slyngestein mot det verdsbiletet som vi alle i større eller mindre grad deler, vel å merka i vår del av verda og akkurat i vår tid. Det ligg djupt i dei fleste av oss og i kulturen vår at vi står på høgda av ei slags utvikling der akkurat vi akkurat her og no skjønar oss på det meste betre enn det folk har gjort før. Og vi veit betre enn det folk gjer i andre delar av verda. Vi uttrykker gjerne ikkje dette direkte som ein teoretisk posisjon, men det piplar gjennom i argumentasjonen vår og i språket vårt. Edsinger utfordrar frimodig denne tankegangen. I neste omgang kunne det vore interessant med meir kunnskap og erfaring frå kyrkja i andre delar av verda, der kampen mot vonde åndsmakter ofte er ein mykje meir synleg og kvardagsleg ting. Kanskje kan vi læra ein heil del her av kristne søsken i andre delar av verda - både om ting vi bør gjera, og ting vi ikkje bør gjera.


søndag 24. desember 2023

A-quiz

Dette er ein A-quiz. Det betyr at alle svara skal byrja med bokstaven A. Svara står samla til slutt etter spørsmåla.

(1)  Ingrediensane er egg, sukker, mjølk, skiver med loff eller anna brød - og gjerne litt krydder. Kva for enkel matrett er dette?

(2) Denne øya ligg i Askvoll kommune. Det er ei ganske stor øy, og det står ei kyrkje her. Folketalet i 2023 er 438, ifølgje Wikipedia.

(3) Han er helten i ei kjend eventyrforteljing frå Midtausten. Han har, av forståelege grunnar, fått ein type parafinlampar kalla opp etter seg.

(4) Denne gjenstanden er flat, han er til vinterbruk og han er ofte populær mellom dei som ikkje er så gode til å stå på ski (enno).

(5) Vi skal fram til ein person i Bibelen. Ifølgje Skrifta var bror hans "meir audmjuk enn noko anna menneske på jorda" (det kan ikkje ha vore berre lett). I Bibelen møter vi òg både ein bror og ei søster til den personen vi skal fram til. Han hadde ei arbeidsdrakt som var dekorert med edelsteinar av rubin, topas, smaragd, turkis, safir, diamant, opal, agat, ametyst, krysolitt, onyks og jade.

(6) Vi skal finna namnet til eit stort og viktig indianarrike frå farne tider. Det låg i Mellom-Amerika, og fleire tips blir ikkje gitt.

(7) Hjå oss er dette ein kjend og kjær juleplante. Det folkelege namnet kan vera litt misvisande, for det knyter planten til feil planteslekt.

(8) Kopplam, bølam, flaskelam. Men vi er ute eitter eit synonym på a.

(9) Line, blåse, søkke, krok. Kva for ord manglar?

(10) Dette landet vart i realiteten utvida i 2023, men utan å leggja til land utanfor sine eigne yttergrenser. Kva for eit land snakkar vi om? Tips: Det har eit naboland som òg byrjar med bokstaven a.

(11) Vi skal fram til eit ord som faktisk kan bety litt av det same som det moderne engelske ordet "woke". Men vi snakkar om eit norrønt ord. Ein gong var det eit norsk forsikringsselskap som heitte dette. Og ein nobelprisvinnar har skrive ei bok med denne tittelen.

(12) Det finst rimeleg mange land som byrjar på A, men berre tre med u som andre bokstav. Kva for tre land?

Svar: (1) arme riddarar, (2) Atløy/Atløyna,  (3) Aladdin, (4) akebrett,  (5) Aron, (6) Aztekriket, (7) Amaryllis (som høyrer til Hippeastrum- og ikkje Amaryllis-slekta), (8) alelam, (9) agn, (10) Aserbajdsjan (som la under seg Nagorno-Karabakh, tidlegare styrt av det armenske fleirtalet i området), (11) andvake, (12) Australia, Aust-Timor, Austerrike (denne var kanskje litt enklare for nynorskbrukarar, ja).



fredag 8. desember 2023

Kule ord (93): å ikkje spara på konfekten

Her er det nokon som ikkje har spart
på konfekten.
Om du sparar på konfekten, lever sjokoladebitane lenger i øskja. Det å spara på konfekten er ein heilt konkret ting. Det å ikkje spara på konfekten, derimot, har den overførte meininga å gje på, gønna på - eller korleis ein no vil ordleggja det.

Språkrådet er kontakta om bakgrunnen for dette uttrykket, og Dag F. Simonsen peikar på at uttrykket ser ut til å ha levd og lever anonymt i språket, slik mange faste frasar og vendingar gjer. "Uttrykket er kjent i alle fall frå mellomkrigsåra, og det var ei tid då det ikkje var konfekt på bordet i alle hus, noko som gjev ein slags sosial bakgrunn for at `ikkje spare på konfekten`kom i bruk i tydinga `gå hardt på, bruke alle middel, ta hardt i`, som ein finn i Nynorskordboka." Så langt Simonsen.

Uttrykket kan brukast både i positiv og negativ samanheng. Det går fint fram av dei to sitata nedanfor, som begge er frå mellomkrigstida.

Først er det ein reportasje frå ein bygdestrid på Nordvestlandet, der den utsende redaksjonssekretæren først fabulerer over "Naturens og menneskenes steilhet", og slår fast at her er det liten plass for "østlandsk bredde eller utflytende dansk gemytlighet":

Ingen av partene kan altså sies å spare på konfekten. Begge ser like personlig uforsonlig på hverandre og begge er utvilsomt i like god tro om sin egen saks rett og rettferdighet og sin motparts bevisste ondskap. (...) (Dagen 24. august 1929)

Så er tonen heldigvis ein heilt annan i denne saka frå ein konsert i Harmonien:

Sibelius pleier ikke å spare på konfekten når det gjelder farverik instrumentering. 2nen symfoni danner forsåvidt ingen undtagelse, og den kompakte instrumentasjon sammen med den recitativiske temabehandling i 1ste og 2nen sats gjennemføringer stiller meget store krav til både orkester og dirigent. (Dagen 8. desember 1936)